Den første drømmen

Jeg sitter ved et langbord sånn som Jesus; på langs. Bordet strekker seg i det tilsynelatende uendelige i begge retningene, men det kan også være en illusjon på grunn av det dårlige lyset. Jeg kan ikke se noen lyskilde; taket er gjemt i mørket over meg og lysestaken på bordet er slukket og støvete. Jeg ser ned på hendene mine som ligger flate på bordplaten. Mellom hendene mine ligger et blankt ark, men det er ingen penn å se. Plutselig hører jeg en skrapelyd – er det en rotte? Det høres mer ut som om noen skriver sakte med en gammel fjærpenn.

Jeg ser opp og ser rett inn i mitt eget ansikt. På tvers av bordet sitter jeg og spiser. Jeg ser opp fra tallerkenen og smiler et kjapt, lurt smil til meg selv. Skrekkslagen prøver jeg å røre meg, men hendene mine er som limt fast i bordplaten. Jeg ser ned på arket som ligger mellom hendene mine og ser det begynner å danne ord.

En mistet nøkkel

Han åpnet øynene. Smilte i det han kjente takknemligheten spre seg som varme i kroppen. De blå øynene med smilerynker tittet bort på bildet. Der fikk han ett smil tilbake. En evig kjærlighet festet i ramme. Bildet av Asta, som smilte mot kameraet. Smilte mot han.

De bare føttene krøp litt sammen i det de traff den kalde gulvplanken, fortet seg inn i de myke tøflene, før han med rolige bevegelser lot resten av kroppen følge etter ut av sengen. Det var en 25-åring i den 80 år gamle kroppen i dag. Han hoppet, kanskje ikke like høyt som før, men følelsen av glede var den samme. Så annerledes det var i dag. Så godt det var. Smilet ville ikke slippe. Det fortsatte å dele leppene hans og dra dem oppover mot kinnene. Den lille jenten med det lyse håret. Med fortannen som manglet og ben som ikke rakk ned til gulvet da hun satt på stolen. Den lille hånden som holdt rundt hans. At en mistet nøkkel kan låse opp, det hadde han aldri trodd.

Hun hadde stått der med store tårevåte øyne. Tung sekk på ryggen og den lille brune bamsen i hånden. ”Jeg finner ikke nøkkelen min” sa hun lavt og med skjelvende stemme. Hun var nabojenten. Moren var på kurs og faren satt fast i kø på vei hjem. Hun hadde allerede ventet en halv time på den kalde trappen, da han kom gående opp. Ett sakte steg om gangen.

Ved kjøkkenbordet satt de. Ansikt mot ansikt. Det lille lyse mot det gamle rynkete. ”Så fine hender du har” hadde hun sagt og lagt den lille hånden sin på hans. ”Det kjennes ut som sånn sandpapir som pappa bruker når han pusser.” Hun smilte mot han og han husket hvordan det var å kjenne glede. Glede over å bare være. Glede over å leve.

Faren hadde takket gang på gang da han kom og hentet henne. Hun hadde allerede invitert ham i bursdagsbesøket sitt som skulle være på søndagen. ”Du skal få sitte ved siden av meg og du får bursdagshatt også!” Hadde hun sagt og smilt fra øre til øre, før hun hoppet på lette ben ut døren.

Om kvelden, etter at han hadde tent nattbordslampen som sendte et gyllent lys ut i rommet, hadde han tatt bildet opp av skuffen og med myke bevegelser tørket vekk laget med gammelt støv. Forsiktig hadde han plassert det på nattbordet. Ved vinduet hadde han stått lenge og tittet. Ute var det stille. Trærne sov og månen skinte. Sakte hadde han tittet opp. En rusten hjertedør hadde knirket i det den åpnet seg. ”Takk” hvisket han.

Fredrik Andersen

Fredrik Andersen satt på en benk og ventet på toget som skulle ta ham til Oslo. Han var tidlig ute som vanlig. Han likte å være tidlig ute. Hvis han ikke var tidlig ute ble han nervøs.

            Det var ikke mange andre på stasjonen. Det var ganske tidlig om morgenen. En dame satt på benken foran ham, og en mann kom gående inn fra venstre. Mannen hadde mørkebrune bukser, lyseblå skjorte, en skitten skinnsekk på ryggen og en blå hatt med en rød fjær i på hodet. Sko hadde han også; oransje joggesko.

            Mannen så ut til å være i begynnelsen av 60-årene. Fredrik så fort bort da han merket at mannen merket at han så på ham, men det var for sent. Mannen gikk rett mot Fredrik og satte seg ved siden av ham.

            ”Lynghei,” sa mannen og rakte fram hånda. ”Odd.”

            ”A-Andersen,” sa Fredrik og grep den utstrakte hånda forsiktig. ”Fredrik.”

            ”Hyggelig å treffe deg, Andersen,” sa mannen. ”Du kan kalle meg Odd. Alle her omkring gjør det.”

            Fredrik så usikkert på ham. Han åpnet munnen for å si noe, men ingen ord kom ut.

            ”Kan du passe sekken min litt, Andersen?” spurte Odd da han skjønte at Fredrik ikke kom til å si noe. ”Jeg er litt sulten, skjønner du. Det frister med en pølse.”

            ”Ja,” sa Fredrik spakt.

            ”Flotte greier,” sa Odd og reiste seg opp. ”Vil du også ha en?”

            ”Nei,” sa Fredrik, men merket innerst inne at han løy.

            ”Er du vegetarianer eller noe sånt?” spurte Odd.

            ”Nei,” sa Fredrik.

            ”Så det hender at du spiser pølser? Rett som det er, kanskje?”

            ”Jo, det hender vel.”

            ”Tenkte meg det,” sa Odd.

            ”Nå kjenner jeg pølsene kalle. Jeg er tilbake om… straks.”

            Han gikk bort til og inn i kiosken. Fredrik satt på benken og så etter ham. Deretter så han på sekken. Det var virkelig gammel og slitt. Den så ganske tom ut også, men han turde ikke å røre den.

            ”Jeg kjøpte en pølse til deg også,” sa Odd da han kom tilbake. ”Jeg skjønte du hadde lyst på en. Her.” Han rakte en pølse til Fredrik. ”Spis, ellers blir jeg sint.”

            Fredrik tenkte det var best å gjøre som mannen sa. Han virket ikke helt stabil.

            ”Nå håper jeg at vi kan være stille mens pølsene fortæres,” sa Odd mens han satte seg ned. ”Jeg liker å være stille mens jeg spiser.”

            Fredrik nikket og tok en bit av pølsa. Han spiste den fort opp. Da han var ferdig, reiste Odd seg opp igjen. Han var også ferdig.

            ”Nå må jeg gå,” sa han og tok på seg sekken. ”Hyggelig å treffe deg, Andersen. God tur til Oslo.”

            Dermed gikk han ut av stasjonen og forsvant. Fredrik så ham aldri igjen.

Laura

The forest is grey and misty, but the water looks tempting. The fountain has small angels around the edge, singing me a lullaby while I lay myself down in the clear blue water, and all my worries are gone. After only a few minutes Prince Charming wanders into my dreams, riding on a shiny pony and with roses to put in my Goldie lock hair. He bends over, his lips touching mine.
The trouble is, he can never be mine.

Cause he is just pure fiction. In the real world there are no misty forests or fountains with clear blue water. And there definitely is no Prince Charming. My hair is a story for itself, because there is none. A scarf covers my head and sends warning signs to people around me: Don’t come too close, she is infested. Around me, street kids are fighting over small crump’s of bread, and my beloved fountain consists of nothing but mud, polluted water and chemicals.

I have heard stories, about how it used to be here. Once upon a time there was life and laughter. Parents were taking their kids on sundaytrips to the aquarium, watching astonished while the caretakers gave the penguins fish and talked cuddly with them. The only penguin I ever saw was in Timmy’s picture book. Timmy is a collector, and he also happens to be my best friend. My only friend actually. No one wants to befriend a sick girl. No one except Timmy.

Timmy was the one to help me escape the hospital. Without his help, I would have ended up on the asylum. Not that this is so much better. Even among the kids I grew up with, I am an outcast. But at least I get to see the moon and the stars, I can use a bicycle to move around in the city when the street kids are sleeping. And Timmy, who is known for his talent to hunt, find and collect, is not only providing me with enough food, water, clothing and medicine, he has also brought me enough papers and pencils to write a whole book. And that’s what I am intending to do. I will die, and I will die soon. The virus is slowly eating me, digesting every part of my body. Therefore it is crucial that I tell you this, it is crucial that you understand how the world came to be like this. How I came to be like this. This is my story.

Lektor Berntsen brenner inne.

«Lektor Berntsen henger seg opp i så mangt.» er det eneste som står i tavlen. Han har skrevet det selv, og sitter bak en pult i det ellers tomme klasserommet og ser på utsagnet. Han skulle ønske det var sant. At noen kunne ha sagt det. Men Lektor Berntsen er fanebæreren for den passive generasjonen, og hevder selv at han brenner inne med engasjement. Han trenger bare utløp, og de tradisjonelle er alle oppbrukt. Han har forklart det i flere sosiale sammenheng. Gjerne illustrert med fingrene:
Lillefinger: Kunst er blitt forfengelig.
Ringefinger: Bøker er blitt selvhøytidelige.
Langefinger: Filmer er blitt en hyllest av seg selv.
Pekefinger: Musikk er blitt en gjentakelse.

Lektor Berntsen tar ikke kultur alvorlig lenger, og har vanskelig for å tro at noen egentlig gjør det. Samtidig henger både venner og bekjente seg opp i alt mulig. Han lurer på om de er falske men finner ikke noen bra måte å spør om det på.

Han vender blikket dramatisk ut i luften før han reiser seg og stormer mot tavlen. Alt nøye planlagt. Lektor Berntsen mangler hovedimpulsåre. Dette har han ligget og tenkt for seg selv. Jeg har ingen hovedimpulsåre, har han tenkt, og det er dette han brenner inne med. Engasjementsavn og tanker. Han visker vekk det han skrev på tavlen og undertrykker delen av seg som vil at elevene skal se det og lure på hvorfor det står det. Undertrykker trangen han har til å forsvare seg, til å illustrere med fingrene og til å si at han ikke har en hovedimpulsåre.

Jeg skriker

Jeg skriker. Jeg skriker så høyt jeg kan. Sinnet koker i meg som en
ekkel, gurglete heksegryte. Et hode stikke forfjamset inn mellom
dørsprekken og ser forskrekket øyner på meg. ”Hva er det du bråker
sånn for?” Kjæresten min ser seg rundt i rommet. Det ligger klesplagg
overalt. Sengen har et høyt tårn som nærmer seg faretruende mot taket.
Lampen på nattbordet er dekket av silketopper og sjal. Posen fra
vinmonopolet som står klar ved døren, ligger under et lag med kjoler i
alle varianter Golvet er dekket av alt som ikke kan brukes, bukser,
vanlige gensere, t-skjorter og annet skrukkete tull. Det har blitt
trakket ned til et stort vegg-til-vegg klesteppe.

Jeg ser på han med tårer i øynene og skriker hysterisk. ”Jeg har
INGENTING å ha på meg i kveld!!”

Døren blir smelt igjen og jeg hører han mumle ”gale kjerring..”

Gal? Det er lett for han å si. Han trenger bare å slenge på seg en
genser, en bukse og litt god mannelukt, så er han klar for kvelden.
Jeg skal si deg hva som er galskap, og det er at det ikke finne et
eneste brukbar plagg i dette huset! Galskap sier jeg dere!

Jeg snur meg mot kleskapet igjen, klar til et siste angrep. Et eller
annet sted der inne må det finnes en skatt som kan redde kvelden! Jeg
trenger kun EN kjole som kan få meg til å se ut som en gudinne i
kveld! Kun EN kjole! Det skal da ikke være så vanskelig??

Jeg klorer ut plaggene i siste hylle, slenger de opp i luften bak meg.
Ubrukelig drittklær! Innerst, gjemt bak de kjedelige klærene ligger
noe som glitrer svakt. Forsiktig tar jeg den ut av skapet, rister den
og stirrer med håpfulle øyner på hver detalje på kjolen.

Denne kan kanskje gå! Hjertet pumper vilt i brystet! Jeg ser for meg
kvelden. Et rom fult av mennesker, musikken som dunker, dempet
belysning og glass som skåler. Jeg står i sentrum med min fantastiske
kjole på, som glitrer i takt med den gudinneaktige sjarmen min.
Struttende pupper, smal midje og forføriske lange bein. Beundring som
lyser fra øynene til alle damene, og flørtende blikk fra alle mennene.

Døren blir slengt opp. Jeg blir revet ut av dagdrømmen min og jeg
hører en gretten stemme som sier ” hvis du ikke er ferdig om et
kvarter, går jeg uten deg!”. Døren blir slengt igjen med et brak. Et
kvarter!

Denne kjolen må være redningen min! Jeg river opp glidlåsen.
Merkelappen er fremdeles på. Bra. Aldri brukt, ingen har sett den på
meg før. Jeg kan bli kveldens vakreste kvinne!

Jeg trer den forsiktig på meg og zipper igjen glidlåsen. Jeg drar og
drar, snurrer rundt meg selv, hopper opp og ned for å få igjen
glidlåsen. Etter noen svette minutter, får jeg den opp, retter på den
og ser meg selv i speilet.

Synet som møter meg er grusomt! ”Men i helv…!!” roper jeg høyt! Nå
begynner øynene å flomme over med tårer. Kjolen sitter stramt på
kroppen. Litt for stramt. To oppsvulmende dobbelpupper stikker opp på
toppen av kjolen. Fett som ikke var der i dag tidlig har lagt seg som
et par sykkelhjul rundt magen og hoftene. All glitrningen får meg til
å se ut som en altfor stor dickokule.

Jeg snur meg fort bort fra spilbilde mitt, vrenger og drar hysterisk i
kjolen, kaster den så hardt jeg kan i et hjørne. ”Jeg NEKTER å gå ut i
dag! Jeg blir hjemme! Jeg gidder ikke mer!” roper jeg mot døren.

Det er ingen respons. Typisk mannfolk. Skjønner ikke at verden går
under her, inne på soverommet vårt. Skjønner ikke at hele kvelden blir
avgjort av den perfekte kjolen, som tydeligvis ikke finnes i mitt
skap.

Ikke enetse plagg på gulvet kan gjøre meg vakker. Ingen av de tjuetre
kjolene i haugen på sengen, ingen av skjørtene i bokhyllen eller den
grønne kjolen som digler fra taklampen kan brukes. Ingenting! Jeg har
ingenting å ha på meg! Jeg kunne liksågodt bare slenge på med den
vanlige, kjedelige svarte kjolen. Kanskje de nye, store øredobbene..
Og det sjallet jeg kjøpte i London forje sommer… Og de høye skoene som
var på salg… Kanskje et par ringer…

Ti minutter etterpå står jeg i ytterdøren med struttende pupper,
langelekre bein og et behagelig, perfekt antrekk og roper inn til
stuen ”Hvis du ikke kommer nå med EN GANG, går jeg uten deg!” Typisk
treige mannfolk.

Eg likar meg i Bergen

Eg likar meg i Bergen. Er her ofte. Dei er vane med meg, bergensarane. Til stadigheit forventar dei å sjå meg. Om det går lang tid mellom kvar gong eg er her vert dei overraska. ”Slik er det jo aldri her,” seier dei. Folk i Bergen er rare. Når eg her vil dei ha meg bort, men når eg ikkje er her, lurar dei på kvar eg vart av. Eg veit ikkje alltid kva eg skal gjera av meg.

Eg har mange vener. Me dreg i flokk til Bergen og gjer jobben vår. Me er her lenge omgongen og jobbar hardt. Folk spring frå gatene når me kjem. Gøymer seg under tak og vil ikkje vite av oss.

Eg er forvirra. Nokon likar meg, andre hatar meg. Nokre hatar og elskar meg. Nokre nyttar meg, andre vil at eg skal gå frå dei så fort som mogeleg.

Eg vert plutseleg usikker på kven eg er for deg. Du er ikkje alltid glad når du ser meg. Av og til strålar du av glede, men ofte vil du ikkje vita av meg. Kva har eg gjort mot deg? Eg gjer jo berre jobben min.

Morgon

Eg sit oppreist i sofaen, nett slik
eg sovna. Du søv søtt enno, litt
som ein ball med hovudet lent
inntil meg. Og den betenkte
soveputa di ser ut vindauga,
undrande, med ein arm over deg.

Dei fyrste solstrålane har såvidt
byrja å tina frostrimet frå den
stjerneklare haustnatta. Frost-
krystallane har i natta si mulm og
mørke bitt seg innstendig fast i
treverk, gras og blader. Men dei
står for fall, slik det nødvendigvis
må vere.

Natta hadde vore vakker, fuktig,
og morosam. Me lo saman. No, er
eg stille. Berre tenkjer. Skjebnen
sine tunge tannhjul har jobba
hardt i natt for å meisle ut ein bør
lik den Atlas ber på sine skuldrer.
Tyngda. Den varme tyngda av
sjela di mot mi, vedunderlig i seg
sjølv, men for meg er det ein
ubønnhørleg eld. Telen i meg
kjempar imot, salte dråpar frå
smeltevatnet pressar på.

Herlege draumar tviheld me på,
men som oftast er magien for
svak. Gløymsla et draumen om
ein ikkje tek pennen fatt og
fangar draumen i eit spindelvev
av teikn. Eg skulle ynskje dette
ville falle i gløymsla, men denne
draumen er manifest. Og med si
eiga penn har skjebnen rissa eit
pentagram i sinnet mitt for at eg
ikkje skal gløyme.

Varme lysstrålar frå røyndomen
siv uhindra inn i den uendelege
augeblinken, og slår sprekker i
han. Den frosne tida byrjar å
svive att. Du vaknar, ser på meg
og går ut på kjøkkenet. Ein våt
hund ristar av seg smeltevatn.

Observatøren

Du må ikke tro du går usett; jeg er her. Jeg ser deg.
Når det er kveld og du søker ut i gatene for et øyeblikk alene, er det ikke nødvendigvis sikkert du er det. Her står nemlig jeg, og jeg flytter meg ikke med det første. Jeg fikk nemlig aldri oppleve den samme luksusen som deg, å bli utstyrt med skjelett, muskler og nervesystem så jeg kunne forflytte meg som jeg ville. Nei, her har noen satt meg, og her blir jeg. De eneste gangene jeg har endret posisjon har vært hvis en gjeng ungdommer har funnet ut at de skal flytte på meg en natt, noe som i utgangspunktet er et irritasjonsmoment, selv om jeg skal innrømme at selve flyttingen er ganske spennende. Når du har glant på det samme utsnittet av verden i kriminelt lang tid, takker du ikke nei til noe nytt, om enn bare en meter med ny utsikt.
Det som derimot ikke er så morsomt er at ungdommene ofte også får den strålende ideen at de skal forevige seg selv ved å skrive på meg. Setninger som ”HER VAR VI”, ”PER ER BEST”, eller ”ØL ER GODT!” er ofte slagere. Jeg liker ikke å bli skrevet på. Jeg har levd i samme drakt hele mitt liv, og alle merker, sprekker og hakk blir værende for godt. Dessuten blir jeg litt surrete av lukten fra sprittusjen, en ubehagelig følelse jeg helst ikke vil bli utsatt for.
Jeg betrakter dere alltid og jeg tenker mitt. Det er tross alt ikke så mye annet for meg å gjøre med timene og dagene enn å stå her jeg står. Derfor går jeg inn for å observere og skjønne alt om dere. Siden de fleste av dere ikke tenker noe særlig om meg når dere går forbi, har jeg fått observere dere i alle mulige situasjoner. Jeg skal innrømme at det gir meg en viss maktfølelse, ettersom det ikke er så mye annet ved livet mitt jeg kan kontrollere.
Hittil i min studie kan jeg konkludere med at dere generelt sett er en ganske skrudd rase. Hva er det dere tenker med?
Jeg ønsker ofte at jeg hadde hatt stemmebånd og en munn å uttrykke meg med, da skulle jeg sagt min hjertens (Ikke bokstavlig talt selvfølgelig, jeg har da selvironi) mening til samtlige av dere.
Foreløpig får jeg nøye meg med å observere.
Bare husk at jeg ser deg.

Kjøkkenstatens kollaps

I det jeg kommer hjem fra skolen i dag parallelt med kjøkkendiktatoren (Var ikke hun på reise? Skulle ikke hun komme hjem i morgen?) oppdager jeg at det har vokst en by av tallerkentårn på kjøkkenet, til taket ruver de over benkene, de danner lange snirklete gater frem til vasken, som de nå har forskygget til en blindgate. En blindgate som sperrer for alle oppvasktørste der ute, på vei til vasken for å slukke sitt begjær. I gatene vandrer det sinte gafler og kniver, de har ikledd seg organisk materiale, mens de surrer rundt komfyren og roper: Nei til skuffetyranniet! Organisk frihet for kniver og gafler! Neimen har ikke gaflene festet slagordsplakater i de nå hårlignende spiddene sine også.. I det diktatorens skrik skjærer gjennom den tåkeaktige myrdampen fra det åpne kjøleskapet, (kjelene som har flyktet til taket av vaskemaskinen skrangler i takt) husker jeg hva som har skjedd. Spagettirevolusjonen. Slagordene fra søndag, som meg og bestikket hadde laget. Det var ikke en drøm, tenker jeg og sier det høyt. Mens diktatoren er i ferd med å ta samme farge som den inntørkede tomatsausen på gulvet/Asjettgaten, kommer bildene flygende gjennom hodet mitt. Meg over komfyren. Mirakuløst spagettiregn som åpnet seg fra taket. Spagettiuværet som satt blodspor på komfyrens dress, så den forfengelige komfyren klistret alle pizzastekebrettene på toppen av seg så ingen spagetti fikk sette sin fot på den igjen. Det plutselige algelignende belegget som jeg så senere på dagen, det var kjelene som hadde dannet tareutvekster så de kunne gli bortover til vaskemaskinens tak i klynger, akkurat så fort at hver gang man skulle åpne den måtte man bare gi opp. Jeg glir litt bortover jeg også, mens jeg skjelver litt, slik som bringebærgeleen på kaffetrakteren som jeg ufravikelig fester blikket mitt til. Jeg hører noe der ute. Men skulle ikke du være stedsfortreder, hyler diktatoren langt der borte fra strukturdimensjonen, der hvor alle kjøkkendiktatorer kommer fra. Det er ingen vei tilbake. Sorry, spagettirevolusjon.

Jeg åpner vinduet og lar måkene ta alt.