Jeg sitter ved et langbord sånn som Jesus; på langs. Bordet strekker seg i det tilsynelatende uendelige i begge retningene, men det kan også være en illusjon på grunn av det dårlige lyset. Jeg kan ikke se noen lyskilde; taket er gjemt i mørket over meg og lysestaken på bordet er slukket og støvete. Jeg ser ned på hendene mine som ligger flate på bordplaten. Mellom hendene mine ligger et blankt ark, men det er ingen penn å se. Plutselig hører jeg en skrapelyd – er det en rotte? Det høres mer ut som om noen skriver sakte med en gammel fjærpenn.
Jeg ser opp og ser rett inn i mitt eget ansikt. På tvers av bordet sitter jeg og spiser. Jeg ser opp fra tallerkenen og smiler et kjapt, lurt smil til meg selv. Skrekkslagen prøver jeg å røre meg, men hendene mine er som limt fast i bordplaten. Jeg ser ned på arket som ligger mellom hendene mine og ser det begynner å danne ord.
