Lektor Berntsen brenner inne.
«Lektor Berntsen henger seg opp i så mangt.» er det eneste som står i tavlen. Han har skrevet det selv, og sitter bak en pult i det ellers tomme klasserommet og ser på utsagnet. Han skulle ønske det var sant. At noen kunne ha sagt det. Men Lektor Berntsen er fanebæreren for den passive generasjonen, og hevder selv at han brenner inne med engasjement. Han trenger bare utløp, og de tradisjonelle er alle oppbrukt. Han har forklart det i flere sosiale sammenheng. Gjerne illustrert med fingrene:
Lillefinger: Kunst er blitt forfengelig.
Ringefinger: Bøker er blitt selvhøytidelige.
Langefinger: Filmer er blitt en hyllest av seg selv.
Pekefinger: Musikk er blitt en gjentakelse.
Lektor Berntsen tar ikke kultur alvorlig lenger, og har vanskelig for å tro at noen egentlig gjør det. Samtidig henger både venner og bekjente seg opp i alt mulig. Han lurer på om de er falske men finner ikke noen bra måte å spør om det på.
Han vender blikket dramatisk ut i luften før han reiser seg og stormer mot tavlen. Alt nøye planlagt. Lektor Berntsen mangler hovedimpulsåre. Dette har han ligget og tenkt for seg selv. Jeg har ingen hovedimpulsåre, har han tenkt, og det er dette han brenner inne med. Engasjementsavn og tanker. Han visker vekk det han skrev på tavlen og undertrykker delen av seg som vil at elevene skal se det og lure på hvorfor det står det. Undertrykker trangen han har til å forsvare seg, til å illustrere med fingrene og til å si at han ikke har en hovedimpulsåre.
