Jeg skriker

Jeg skriker. Jeg skriker så høyt jeg kan. Sinnet koker i meg som en
ekkel, gurglete heksegryte. Et hode stikke forfjamset inn mellom
dørsprekken og ser forskrekket øyner på meg. ”Hva er det du bråker
sånn for?” Kjæresten min ser seg rundt i rommet. Det ligger klesplagg
overalt. Sengen har et høyt tårn som nærmer seg faretruende mot taket.
Lampen på nattbordet er dekket av silketopper og sjal. Posen fra
vinmonopolet som står klar ved døren, ligger under et lag med kjoler i
alle varianter Golvet er dekket av alt som ikke kan brukes, bukser,
vanlige gensere, t-skjorter og annet skrukkete tull. Det har blitt
trakket ned til et stort vegg-til-vegg klesteppe.

Jeg ser på han med tårer i øynene og skriker hysterisk. ”Jeg har
INGENTING å ha på meg i kveld!!”

Døren blir smelt igjen og jeg hører han mumle ”gale kjerring..”

Gal? Det er lett for han å si. Han trenger bare å slenge på seg en
genser, en bukse og litt god mannelukt, så er han klar for kvelden.
Jeg skal si deg hva som er galskap, og det er at det ikke finne et
eneste brukbar plagg i dette huset! Galskap sier jeg dere!

Jeg snur meg mot kleskapet igjen, klar til et siste angrep. Et eller
annet sted der inne må det finnes en skatt som kan redde kvelden! Jeg
trenger kun EN kjole som kan få meg til å se ut som en gudinne i
kveld! Kun EN kjole! Det skal da ikke være så vanskelig??

Jeg klorer ut plaggene i siste hylle, slenger de opp i luften bak meg.
Ubrukelig drittklær! Innerst, gjemt bak de kjedelige klærene ligger
noe som glitrer svakt. Forsiktig tar jeg den ut av skapet, rister den
og stirrer med håpfulle øyner på hver detalje på kjolen.

Denne kan kanskje gå! Hjertet pumper vilt i brystet! Jeg ser for meg
kvelden. Et rom fult av mennesker, musikken som dunker, dempet
belysning og glass som skåler. Jeg står i sentrum med min fantastiske
kjole på, som glitrer i takt med den gudinneaktige sjarmen min.
Struttende pupper, smal midje og forføriske lange bein. Beundring som
lyser fra øynene til alle damene, og flørtende blikk fra alle mennene.

Døren blir slengt opp. Jeg blir revet ut av dagdrømmen min og jeg
hører en gretten stemme som sier ” hvis du ikke er ferdig om et
kvarter, går jeg uten deg!”. Døren blir slengt igjen med et brak. Et
kvarter!

Denne kjolen må være redningen min! Jeg river opp glidlåsen.
Merkelappen er fremdeles på. Bra. Aldri brukt, ingen har sett den på
meg før. Jeg kan bli kveldens vakreste kvinne!

Jeg trer den forsiktig på meg og zipper igjen glidlåsen. Jeg drar og
drar, snurrer rundt meg selv, hopper opp og ned for å få igjen
glidlåsen. Etter noen svette minutter, får jeg den opp, retter på den
og ser meg selv i speilet.

Synet som møter meg er grusomt! ”Men i helv…!!” roper jeg høyt! Nå
begynner øynene å flomme over med tårer. Kjolen sitter stramt på
kroppen. Litt for stramt. To oppsvulmende dobbelpupper stikker opp på
toppen av kjolen. Fett som ikke var der i dag tidlig har lagt seg som
et par sykkelhjul rundt magen og hoftene. All glitrningen får meg til
å se ut som en altfor stor dickokule.

Jeg snur meg fort bort fra spilbilde mitt, vrenger og drar hysterisk i
kjolen, kaster den så hardt jeg kan i et hjørne. ”Jeg NEKTER å gå ut i
dag! Jeg blir hjemme! Jeg gidder ikke mer!” roper jeg mot døren.

Det er ingen respons. Typisk mannfolk. Skjønner ikke at verden går
under her, inne på soverommet vårt. Skjønner ikke at hele kvelden blir
avgjort av den perfekte kjolen, som tydeligvis ikke finnes i mitt
skap.

Ikke enetse plagg på gulvet kan gjøre meg vakker. Ingen av de tjuetre
kjolene i haugen på sengen, ingen av skjørtene i bokhyllen eller den
grønne kjolen som digler fra taklampen kan brukes. Ingenting! Jeg har
ingenting å ha på meg! Jeg kunne liksågodt bare slenge på med den
vanlige, kjedelige svarte kjolen. Kanskje de nye, store øredobbene..
Og det sjallet jeg kjøpte i London forje sommer… Og de høye skoene som
var på salg… Kanskje et par ringer…

Ti minutter etterpå står jeg i ytterdøren med struttende pupper,
langelekre bein og et behagelig, perfekt antrekk og roper inn til
stuen ”Hvis du ikke kommer nå med EN GANG, går jeg uten deg!” Typisk
treige mannfolk.