Fredrik Andersen satt på en benk og ventet på toget som skulle ta ham til Oslo. Han var tidlig ute som vanlig. Han likte å være tidlig ute. Hvis han ikke var tidlig ute ble han nervøs.
Det var ikke mange andre på stasjonen. Det var ganske tidlig om morgenen. En dame satt på benken foran ham, og en mann kom gående inn fra venstre. Mannen hadde mørkebrune bukser, lyseblå skjorte, en skitten skinnsekk på ryggen og en blå hatt med en rød fjær i på hodet. Sko hadde han også; oransje joggesko.
Mannen så ut til å være i begynnelsen av 60-årene. Fredrik så fort bort da han merket at mannen merket at han så på ham, men det var for sent. Mannen gikk rett mot Fredrik og satte seg ved siden av ham.
”Lynghei,” sa mannen og rakte fram hånda. ”Odd.”
”A-Andersen,” sa Fredrik og grep den utstrakte hånda forsiktig. ”Fredrik.”
”Hyggelig å treffe deg, Andersen,” sa mannen. ”Du kan kalle meg Odd. Alle her omkring gjør det.”
Fredrik så usikkert på ham. Han åpnet munnen for å si noe, men ingen ord kom ut.
”Kan du passe sekken min litt, Andersen?” spurte Odd da han skjønte at Fredrik ikke kom til å si noe. ”Jeg er litt sulten, skjønner du. Det frister med en pølse.”
”Ja,” sa Fredrik spakt.
”Flotte greier,” sa Odd og reiste seg opp. ”Vil du også ha en?”
”Nei,” sa Fredrik, men merket innerst inne at han løy.
”Er du vegetarianer eller noe sånt?” spurte Odd.
”Nei,” sa Fredrik.
”Så det hender at du spiser pølser? Rett som det er, kanskje?”
”Jo, det hender vel.”
”Tenkte meg det,” sa Odd.
”Nå kjenner jeg pølsene kalle. Jeg er tilbake om… straks.”
Han gikk bort til og inn i kiosken. Fredrik satt på benken og så etter ham. Deretter så han på sekken. Det var virkelig gammel og slitt. Den så ganske tom ut også, men han turde ikke å røre den.
”Jeg kjøpte en pølse til deg også,” sa Odd da han kom tilbake. ”Jeg skjønte du hadde lyst på en. Her.” Han rakte en pølse til Fredrik. ”Spis, ellers blir jeg sint.”
Fredrik tenkte det var best å gjøre som mannen sa. Han virket ikke helt stabil.
”Nå håper jeg at vi kan være stille mens pølsene fortæres,” sa Odd mens han satte seg ned. ”Jeg liker å være stille mens jeg spiser.”
Fredrik nikket og tok en bit av pølsa. Han spiste den fort opp. Da han var ferdig, reiste Odd seg opp igjen. Han var også ferdig.
”Nå må jeg gå,” sa han og tok på seg sekken. ”Hyggelig å treffe deg, Andersen. God tur til Oslo.”
