En mistet nøkkel
Han åpnet øynene. Smilte i det han kjente takknemligheten spre seg som varme i kroppen. De blå øynene med smilerynker tittet bort på bildet. Der fikk han ett smil tilbake. En evig kjærlighet festet i ramme. Bildet av Maya, som smilte mot kameraet. Smilte mot han.
De bare føttene krøp litt sammen i det de traff den kalde gulvplanken, fortet seg inn i de myke tøflene, før han med rolige bevegelser lot resten av kroppen følge etter ut av sengen. Det var en 25-åring i den 80 år gamle kroppen i dag. Han hoppet, kanskje ikke like høyt som før, men følelsen av glede var den samme. Så annerledes det var i dag. Så godt det var. Smilet ville ikke slippe. Det fortsatte å dele leppene hans og dra dem oppover mot kinnene. Den lille jenten med det lyse håret. Med fortannen som manglet og ben som ikke rakk ned til gulvet da hun satt på stolen. Den lille hånden som holdt rundt hans. At en mistet nøkkel kan låse opp, det hadde han aldri trodd.
Hun hadde stått der med store tårevåte øyne. Tung sekk på ryggen og den lille brune bamsen i hånden. ”Jeg finner ikke nøkkelen min” sa hun lavt og med skjelvende stemme. Hun var nabojenten. Moren var på kurs og faren satt fast i kø på vei hjem. Hun hadde allerede ventet en halv time på den kalde trappen, da han kom gående opp. Ett sakte steg om gangen.
Ved kjøkkenbordet satt de. Ansikt mot ansikt. Det lille lyse mot det gamle rynkete. ”Så fine hender du har” hadde hun sagt og lagt den lille hånden sin på hans. ”Det kjennes ut som sånn sandpapir som pappa bruker når han pusser.” Hun smilte mot han og han husket hvordan det var å kjenne glede. Glede over å bare være. Glede over å leve.
Faren hadde takket gang på gang da han kom og hentet henne. Hun hadde allerede invitert ham i bursdagsbesøket sitt som skulle være på søndagen. ”Du skal få sitte ved siden av meg og du får bursdagshatt også!” Hadde hun sagt og smilt fra øre til øre, før hun hoppet på lette ben ut døren.
Om kvelden, etter at han hadde tent nattbordslampen som sendte et gyllent lys ut i rommet, hadde han tatt bildet opp av nattbordsskuffen og med myke bevegelser tørket vekk laget med gammelt støv. Forsiktig hadde han plassert det på nattbordet. Ved vinduet hadde han stått lenge og tittet. Ute var det stille. Trærne sov og månen skinte. Sakte hadde han tittet opp. En rusten hjertedør hadde knirket i det den åpnet seg. ”Takk” hvisket han. Så hadde han gått og lagt seg.
